Hei,
Har så mye jeg vil si, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne… Ting har vist seg å bli litt mer komplisert enn jeg først hadde trodd og håpet. Det at Kristian er dust, ja vel, det er han… Men jeg føler meg fortsatt skyldig i en del sider av den saken. Mulig jeg ikke burde det, men det er altså sånn jeg føler det. Det var jeg selv som valgte å gå inn i et forhold med han, og jeg som valgte å se vekk fra de erfaringene de andre jentene prøvde å stappe inn i hodet på meg. Jeg ville kjøre mitt eget løp, kanskje bare bevise at jeg klarer det som ingen andre kan!
Når jeg var hos deg i høst, like etter ferien, var ting litt på gli. Jeg hadde fått til det jeg ønsket, et forhold med Kristian, men skjønte vel og at ting ikke var helt som de skulle… Kristian er en person som ikke er lett å styre, og han er vanskelig å snakke med om visse ting. Han minner meg faktisk ganske mye om pappa, det ser jeg nå som jeg sitter og skal beskrive hvordan han er. Vanskelig å nå inn til, absolutt helt fantastisk mennesket når han er snill og grei, har sider som ikke bør nevnes både positive og negative, det han vil det får han stort sett til, usett om det står et fjell i veien og ikke minst, en helvetes kort lunte!!
Da Sara satte meg på pinebenken og sa hun ikke gikk før jeg sa hva som plaget meg, da tror jeg ting begynte å gå inn på meg. Det jeg fortalte Sara, fikk også hennes følelser til å flomme over. Sara er et sterkt menneske, og det at hun reagerte som hun gjorde, fikk meg til å tenke en del de neste dagene.
Sara og jeg dro tirsdag 25. okt 2005 til krisesenter i Oslo og snakket med Gro. Når jeg nå leser tilbake i dagboken min står det
”Begynte med begynnelsen, om Garden, Kristian og resten av den mølja. Hvordan han er, at han slår, blir sint, presser meg til ting jeg ikke vil osv. Sara var denne dagen en kjempe støtte for meg, selv om hun kanskje ikke sa så mye. Bare det at hun var der, fikk meg til å si ting litt mer som de er, og ikke vri rundt på alt mulig… Det føstre Gro sa, var at dette ikke er min feil!! Om og om igjen sa hun dette. Hun ville i likhet med Sara anmelde han, men jeg har et godt håndbrekk! …”
”… Gro sa også at jeg har en helt vannvittig kroppsbeherskelse, dette var da spesielt fordi hun faktisk ikke kunne se at noe plager meg. Greit nok, hun har jo aldri sett meg før, men var faktisk ganske deilig å høre! Hun fortalte meg litt om meg, noe som var ganske interessent, blant annet det at jeg kan gå lengre perioder uten å spise noe særlig, at jeg har liten tiltro til mennesker og at jeg har opplevd mye i min barndom. Skumle greier det der, jeg krysset av på fire at fire mulige! Sara får ting til å se litt lysere ut enn de kanskje virker som i øyeblikket. Hun tar tak i ting jeg ikke trodde hun kom til å gjøre, er der når jeg trenger henne og hun har vist meg at hun er til å stole på.”
Det å sitte her nå og lese gjennom dette, gjenoppleve det i tankene og tenke tilbake på, er vanskelig. Spesielt fordi det har skjedd så veldig mye siden den gangen… Det at jeg driver å fortrenger ting er vel heller ikke spes positivt ser jeg kanskje nå, men gjør ikke ting noe lettere fordet. Akkurat nå har jeg bare lyst til å sette meg ned å aldri mer reise meg opp igjen…
Du skulle bare visst hvor deilig det var å møte deg første gangen etter dette!! Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, bare en vannvittig følelse av at nå kom ting til å ordne seg. Vel, kanskje ikke orde seg, men en hinsides trygghet er helt klart. Du er det eneste menneske jeg hadde i tankene etter noen samtaler med Sara. Sara er en bra, men hun er ikke deg da. Uansett hvordan jeg vender og vrir på det, er du det mennesket jeg stoler mest på. Det er deg jeg har mest tiltro til, og det er hos deg jeg føler meg helt trygg.
Jeg er redd. Jeg er redd for en hel hau med ting jeg. Tror ikke jeg kan ramse opp alt en gang. Jeg er redd for tog, for meg selv, for de rundt meg, for læreren min, har en fryktelig ting med dører, redd for at jeg ikke skal holde til mål, redd for Kristian, for Aleksander osv… Det irriterer meg at jeg hele tiden skal gå rundt å være så fryktelig redd for alt mulig. De aller fleste er jo snille mennesker, de aller fleste tog hopper ikke akkurat opp av skinnene og tar meg, og de aller fleste dører smeller ikke ut av dørkarmene sine…!
Jeg føler meg veldig presset akkurat nå. Føler at jeg ikke strekker til. Føler meg vel rett og slett litt i veien tror jeg. Ingen ting av det jeg gjør er liksom bra nok, ”hvorfor gjorde du det ikke bedre, hvorfor kan vi ikke ta alt på en gang, hvorfor fikk du bare 5??” Dette er ting jeg ikke burde ta til meg, men som jeg da gjør. Jeg vet jeg ikke burde, men…
Jeg er bare dødsredd for hva konsekvensene blir, og hva andres reaksjoner kommer til å bli. Jeg er sinnsykt flau fordi jeg burde visst bedre, føler meg tråkket på, overkjørt og som et bruksmateriale. Noe man kan bruke opp, kaste og ferdig med det. Føler meg brukt av Aleksander og ikke mist av Kristian. Allikevel er jeg dum nok til å ikke ville vekk fra det!!
Når jeg bestemte meg for å gå til deg igjen, var vel dette mest fordi jeg føler meg så veldig trygg på deg. Du er den personen jeg føler jeg ikke trenger å skule noe ovenfor. Akkurat hvorfor vet jeg ikke, men sånn er det bare. Noen mennesker går man godt sammen med, andre ikke. Jeg har fortalt ting til deg som ingen andre vet om meg. Jeg er en person som stoler lite på venner på egen alder, og du skulle bare visst hvor mye jeg ønsker det. Akkurat det der, er noe jeg kjenner på hver dag. Hvorfor jeg ikke bare klarer å være meg selv og stole på dem?!
Det er mye jeg savner. Savner Cecilie, en supergod venninne som nå er i Barcelona og studerer. Cecilie og jeg har en helt fantastisk kjemi, hun er en venninne når jeg trenger det, men også min lille ”samvittighet” til tider. Hun kan si ting rett frem til meg, uten å pakke det inn, men hun kan likeså være veldig myk. Cecilie er en person jeg kjenner meg veldig igjen i, bare at hun er jo da en del år eldre enn meg, og har levd ut mine drømmer, er vel heller det som jeg er oppdratt til å ville. Gleder meg masse masse til hun kommer hjem for godt i februar, da har hun vært borte i over ett og ett halvt år.
Savner å ha noen å være ordentlig glad i, noen å ha en masse gode følelser for, og noen å dele alt med! Igjen det med at ting hadde vært så veldig mye lettere om jeg bare torde å stole på de på min egen alder. Uff, det skal ikke være lett, nei!
Selv om jeg kan si mye rart, og dumt, så er det lite av det jeg faktisk mener. Jeg kan bli så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, men allikevel så velger jeg å ikke gå. Bare se på den dagen jeg holdt på å fly på Lisbeth, jeg hadde så vanvittig lyst til å bare stikke fra hele dritten, bare gå min vei, men neida, flinke Camilla kan jo ikke det. Da ville jo du vunnet! Akkurat nå angrer jeg veldig på at jeg ikke gikk. Tenkt noe så deilig, det å gjøre noe på impuls!!
Vet ikke om jeg egentlig har fått frem det jeg ville nå… Bare det at jeg er så fryktelig redd for alt. Bruker heller masse unødvendig tankegang og kverning frem og tilbake på ting som egentlig er veldig lett. Det er bare det å tørre!!!
Camilla
”Man sier det tar et minutt å møte et spesielt menneske, en time å sette pris på det, en dag å elske det, men et helt liv å glemme det.”
Dette er skrevet 12. desember 2005 og er et av mange mange brev og tanker som er skrevet ned. Velger nok å legge inn noen av denne type ved gjevne mellomrom, det betyr så mye for meg.
